Et plutselig dødsfall og et dødsfall etter lang sykdom er to helt forskjellige ting å skrive kondolanse til. Det betyr ikke at det ene er vanskeligere enn det andre, men at ordene som treffer riktig er ulike.
Når dødsfallet kom brått
Ulykker, hjertestans, slag. Noen ganger er noen der, og så er de borte. Den familien du skriver til har ikke hatt tid til å forberede seg. De er i sjokk.
I slike situasjoner er det naturlig å skrive noe om at du er lamslått, at du ikke finner ord. Det er ærlig, og det er riktig. «Jeg vet ikke hva jeg skal si, men jeg er her» er en av de beste setningene du kan skrive til noen som nettopp har mistet noen uten forvarsel.
Unngå å spørre om hva som skjedde i selve kondolansen. Det kommer du tilbake til etterpå, i en annen samtale. Nå er det nok å si at du ser dem og at du er lei deg.
Uventede dødsfall setter også i gang mye praktisk: politi, lege, papirer, beskjeder som skal gis. Familien er midt i det praktiske kaos samtidig som de er under vann av sorg. Tilbud om konkret hjelp betyr ekstra mye her.
Når dødsfallet kom etter lang sykdom
Her er situasjonen en annen. Familien visste at det ville skje. De har kanskje sittet ved en sykeseng i måneder. Noen har allerede sørget lenge.
Fristelsen mange kjenner er å si «det var vel egentlig en befrielse» eller «nå slipper han i det minste å lide». Ikke gjør det, med mindre du er svært nær familien og vet at de tenker det selv. For mange oppleves det som at sorgen deres bagatelliseres. Tapet er like reelt uansett om de var forberedt.
Det du heller kan gjøre er å anerkjenne at de har vært gjennom noe tungt lenge. «Jeg vet dere har stått i dette i lang tid. Det er vondt på sin egen måte» er en setning som ser hele bildet.
Etter lang sykdom er det også vanlig at familien har rukket å huske høyt og godt mens den syke ennå levde. De kjenner kanskje til de gode minnene du vil dele. Nevn dem gjerne likevel. Det gjør dem ikke utslitte.
Det som er felles
Uansett omstendighetene gjelder de samme grunnprinsippene: nevn avdøde ved navn, si noe ekte, og signer med ditt eget navn. Det som varierer er tonen og hva du anerkjenner.
Brå og uventet sorg trenger ord som sier: dette er ufattelig, og vi er her. Lang og forberedt sorg trenger ord som sier: vi ser hva dere har båret, og vi er her.
Begge deler handler om tilstedeværelse, ikke om å si noe perfekt.